Artikler - Påskens bilder og myter

Av Svein Woje

 

Det nærmer seg påske med gjenfortelling av mer eller mindre troverdige historier rundt Jesu lidelse, død og oppstandelse. Vi har dramaet med den sorte og lyse helt: Judas og Jesus, svikeren og frelseren. I tillegg kommer en kvinne: Maria Magdalena. Hun var det første vitnet til den tomme graven. Jesus har fire autoriserte evangelier, Judas ett som er gått tapt. Maria Magdalena har sitt evangelium som sammen med Filipsevangeliet ( funnet i 1945) befester hennes posisjon som Jesu ledsager og arvtaker av den første Jesusbevegelsen. Jesus var helten som overlevde alt. Historien om Judas i de overleverte skriftene spriker, det samme gjelder Maria Magdalena. Judas ble utpekt til skurkerollen. Maria Magdalena ble den sørgende kvinnen som fant graven tom, og som kirken etter hvert stemplet som demonbesatt hore. Med et slikt trekantdrama er det duket for spekulasjoner.

Som et bisart kontrapunkt kommer filmen basert på Da Vinci koden. De konservative kristne reagerer mot at Jesus er truet av en litterær og filmatisk fiksjon. Men Det gamle som Det nye Testamentet er også fiksjon av folkediktning, myter og kryssende tradisjoner. Her er like mye blanding av fabulering. Hva ligger i denne trusselen fra Da Vinci koden? Gjør det Jesu betydning mindre at han levde som andre jødiske menn og hadde et seksualliv? Det interessante er at det guddommelige perspektivet skal overskygge at han var et menneske med lidenskaper, behov og tvil. Men Jesu menneskelighet opprører konservative kristne i dag, selv som en fiksjon, enten det er en kriminalroman eller film.

Dette er ingen ny situasjon. Det samme hevdet fraksjoner i den tidlige, kristne verden. På 300-tallet påstod presten Arius fra Alexandria at Kristus ikke var en guddommelig skikkelse, men et menneske skapt som alle andre. Den arianske strid splittet kirken. Denne læren ble fordømt på et kirkemøte i Nikea i 325 mot to stemmer. Da Arius nektet å skrive under på flertallets avgjørelse, ble han erklært for kjetter og måtte flykte. Jesu opphøyelse til guddom ble et dogme, noe ingen kunne motsi uten å bli utstøtt fra kirken. Nå opplever vi med muhammedtegningene som bakgrunn at Jesu menneskelighet blir fokusert. Ikke minst hans forhold til Maria Magdalena. Og det er nok mange som uten å kjenne kirkehistorien, søker mennesket Jesus i dag. Hvem var han? Hvordan kan vi skille mellom fiksjon og fakta?

de historiske kildene

Det er merkelig at Jesus passerer så ubemerket forbi samtidens historikere. Vurdert ut fra undere og begivenheter som nevnes i evangeliene, skulle man tro at denne mannen var verd et helsides oppslag: Helbrederen og demonutdriveren, folkets profet, mannen som gjorde under og vekket opp døde – og som selv stod opp fra de døde! Om Jesus samlet store skarer av tilhørere, beseiret døden og skapte den store vekkelsen, er det påfallende at samtidens historikere er tause. Utenom de bibelske skriftene er mennesket Jesus ikke mer enn en fotnote i historien. Philo Judaeus ( 20 f. Kr - 50 e.Kr.) skrev ca. 50 verk om historie, filosofi og religion. Han skriver utførlig om Pilatus, men nevner ikke Jesus med et ord. Den jødiske historieskriveren fra første århundre, Justus fra Tiberias nær Kapernaum der Jesus oppholdt seg ofte, skrev en historie fra Moses til sin tid. Han omtaler ikke Jesus. Plinius den yngre (62 -113) skildrer de kristne, men nevner ikke grunnleggeren med et ord. Historikeren Suetonius (70-140) hadde som kanslersjef adgang til statsarkivene. Han fant der at under keiser Claudius (41- 54) ble jødene fordrevet fra Roma fordi de under innflytelse fra en viss Kristus hadde stiftet uro.

Bare en historiker nevner Jesus. Det er Flavius Josephus (37-100). I år 93 kom hans verk om jødenes historie. Han beskriver detaljert Jesu samtid, blant annet om døperen Johannes, Herodes og Pilatus. Og så kommer det: Han skildrer steiningen av en mann ved navn Jakob, og nevner da i en bisetning at han var bror av Jesus. Så gjenstår spørsmålet: Er evangeliene faktiske opplysninger eller preget av tro? De fire evangeliene, slik vi kjenner dem, ble først fiksert på 300- tallet. Før det forelå fragmenter og muntlig materiale. I tillegg var andre skrifter i omløp, bl.a. Thomasevangeliet som i sin opprinnelige utgave av mange forskere regnes for eldre enn evangeliene vi kjenner fra Det Nye Testamentet. Verdien av denne skriftsamling som historisk dokument er omstridt. Her er lag på lag av bearbeidet og tilrettelagt materiale. Å finne den såkalte ”historiske Jesus” i denne blandingen av tro og tradisjon er en utfordrende oppgave. Dette har forskerne ved det såkalte ”Jesusseminaret” i USA satt seg som mål. Det har resultert i en forskningsrapport. Boken ”The five Gospels”( som også inkluderer Thomasevangeliet) forelå allerede i 1993. Det var et historisk-kritisk forsøk å finne autentiske Jesuord.

Vi må gjøre et klart skille mellom troens Kristus og den historiske Jesus. Her blir det ofte en sammenblanding.

de utstøtte

Evangeliene er ikke samstemmige verken når det gjelder Judas eller Maria Magdalena; de to syndebukkene i vår kristne tradisjon. Judas ble svikeren. Maria Magdalena ble i tradisjonen til en demonbesatt hore. Og billedkunsten var snar til å kaste seg over dem. Begge skulle svertes, begge skulle stemples. Og bildene står der: Judaskysset i Getsemane. Maria Magdalenas skjebne er like uviss som det NT forteller om Judas. Kirken ble beroliget av at Judas hengte seg, og brukte det langt opp mot vår tid til å nekte alle som tok sitt eget liv å begraves i innvidd jord. Tradisjonen rundt Maria Magdalena utviklet seg raskt. Man kunne ikke komme fra at hun var det første vitnet til den tomme graven.og man kunne fortie og bannlyse det evangeliet som var skrevet i hennes navn. Med Maria Magdalenas evangelium sammen med bl.a. Thomasevangliet og Filipsevangeliet hadde de ligget nedgravd fra de ble forbudt på midten av 300-tallet. Her fremstilles hun som ”Den kvinnen Jesus elsket”, den kvinnelige visdommen som skulle føre Jesu arv videre. Hun hadde autoritet. Her fremstår hun som Jesu arvtaker. Hun var Jesu nærmeste og ble en utfordring til mannsdominansen i den kristne tradisjon. Derfor ble hun erklært demonbesatt hore av pave Gregor den Store i 591. Billedkunsten har fremstilt henne i den tradisjonen, og det er slik vi kjenner henne den dag i dag. Ikonografien malte bildene som kirken hadde fastslått: En kvinne kledd i rødt med blottede bryster og utfordrende erotisk blikk. Men hvor ble det av henne i tradisjonen? Delvis avkledd sitter hun ved Jesu grav som den angende synder. Nok en myte. Befestet av billedkunsten. Men det finnes flere. 

jesu oppstandelse

Mange teologer i dag oppfatter Jesu oppstandelse som et åndelig fenomen. Jesus er oppstått hos den som tror. Hans ånd lever videre. En dominerende retning innen den første kristne bevegelsen, de såkalte gnostikerne, tolket Jesu død og oppstandelse på en åndelig måte. Om Jesus ble korsfestet, var uinteressant. Ingen kan ta livet av den levende Guds ånd! Det var en skinndød, en illusjon. Jesus ville leve videre hos de troende og åpenbare seg for dem. Flere av deres skrifter er funnet. Og selv kirkelige retninger med røtter i Alexandria stilte samme spørsmål. De opprørte kirken, og det ble satt i gang en kjetterhets som først ble lagt død med at gnostikerne ble fordømt på 300-tallet.

Dette var godt synkronisert med den romerske keiseren som ville ha fred og enighet i et rike som var i oppløsning. De kristne fikk fullmakter og brukte dem mot de som trodde annerledes. Men lenge før det hadde kirken etablert seg. Jakob, Jesu bror, var overhodet i Jerusalem. Den tidligere fariseeren Paulus hadde en åpenbaring og brukte den for alt den var verd. Med sin karismatiske forkynnelse ble hans teologi om synd og soning enerådende i kirken. Paulus påberopte seg apostelautoritet uten å ha møtt Jesus – annet en i et syn – og ut fra dette kaller han budskapet i sine brev til menighetene for ”sitt evangelium” (Galaterbrevet 1,1ff) Denne åpenbaringen er bakteppet for et religiøst-politisk maktgrep. Paulus tar lederskapet fra Jerusalem og fører Jesusbevegelsen inn i et spor preget av Det Gamle Testamentets synd – sonings og offerterminologi. I lys av denne tolker han Jesushendelsen.

Et nytt påskebildet?

Et annet spørsmål: Hvis Jesus overlevde korsfestelsen slik andre historier vil ha det til, hvorfor tok han ikke opp kampen mot Paulus? Svaret er enkelt: Om han overlevde korset, måtte han gå i dekning for romerske myndigheter. Noen har foreslått Frankrike eller India. Her levde han kanskje et anonymt liv sammen med Maria Magdalena. Fra disse områdene var det umulig for Jesus å påvirke disippelkretsen. Lederen for menigheten i Jerusalem var Jesu bror, Jakob. Der var også de fleste som kjente og hadde fulgt Jesus. Etter hvert døde de ut eller ble splittet pga. politiske konflikter.

Verken Thomasevangeliet (fra 50-tallet) eller det teoretiske Q-evangeliet (som Lukas og Matteus bygget på) nevner korsfestelsen eller Jesu død. De står dermed i kontrast til Paulus’ sterke betoning av korset som et symbol for Jesu offer for menneskeheten. På samme måte knytter Paulus tradisjonen tilbake til offerritene i Det gamle Testamentet.

Det er nå gått 100 år siden Q ble utkrystallisert fra Det nye Testamentet og 61 år siden Thomasevangeliet, Maria Magdalenas evangelium og mange andre ble gravd opp av sanden i Nag Hammadi i Egypt. Kanskje er det nå på tide at betoningen i kirkens påskebudskap flyttes mot hovedbudskapet i de nye skriftene: Bort fra kors, blod, synd og soning til en Jesusskikkelse der hans ord og filosofi er det vesentlige. Dette blir et nytt påskebilde som utfordrer!